Svorkmo / N.O.I. (Nedre Orkland Idrettslag)

Skiidretten er den idrettsgreina som først vart drevet i organiserte former på Svorkmo. Etter det første skirennet i 1893, finn vi at det hvert år vart arrangert renn. I bladet ”Orkdølen” finn vi hvert år utførlige referater og resultatlister. Skirenna foregikk i de første åra i området ved Talleråsen og Skjølberg. Hoppinga foregikk for det meste i Jakobslia og Markushagen. Langrennet gikk for det meste innover Tallerås- og Gumdalsmarka. I den første tida var det alltid det sammenlagte resultat i hopp og langrenn som telte. Hvilken utregningstabell de brukte den tida vet vi ikke, men kanskje laget de den tabellen som er i bruk i dag.

På resultatlistene de første åra er det ofte de samme navna som går igjen. Det er Lars Halgunset, P. H. Langeng, O. H. Langeng, Mikal Barbo, Ingebrigt Kvikne, Ola Opøyen, Kristen Asbøll, lver Skjølberg, Lars Tallerås og flere.

Rundt 1910-11 vart hopprenna flyttet ned i Asbøll-lykkja, og de fleste langrenna gikk ifra Solvoll eller ”Voldøyen forsamlingshus” som var navnet den tida. Del utviklet seg snart et godt skimiljø på Svorkmo, og særlig dukket det opp mange gode hoppere. ”Asbøll-lykkja” vart snart for liten som hoppbakke, og de måtte sjå seg om etter en ny. Staviåsen, borte ved Talleråsen, vart den de festet seg ved. Og en del ildsjeler gikk i gang og fikk bakken bygd. Bakken vart åpna i 1915. Og nå begynte ting å skje. Med en ny og bedre hoppbakke å trene i, vart Svorkmo-hopperne ofte å finne øverst på resultatlisene.

Ola Skarholt er vel en av de mest kjente. Og i 1916 tok han kongepokalen under Hovedlandsrennet i Gråkallen. Ola Skarholt hadde en lang skikarriere. Han deltok faktisk i renn etter siste verdenskrig og hevda seg godt i eldste hoppklasse både i 1946 og 1947. I de fleste kombinertrenn han deltok i, var han vinner av ”Damenes pokal”. Ola Skarholt vart tildelt Gråkallmeda1jen i 1931, og skikretsens hederstegn i 1934.

En annen som hevda seg godt både i kombinert og i spesielt langrenn, var Martin Rise. Han deltok i en rekke store renn, - landsrenn, hovedlandsrenn og Gråkallrenn. I 1932 var han uttatt til Holmenkollen, kombinert klasse. Her var han uheldig. Han brakk begge skia i halvgått 18 km. Serviceapparatet var ikke så godt på den tida. Det stod ingen med reserveski ute i løypa, så han måtte fullfore på to brukkne ski. Men likevel fikk han 35. premie, og det var en av Martins kjæreste premier.

Da Staviåsen var ferdig utbygd i 1915, ville laget forsøke å arrangere et større renn, og det vart innsendt søknad om å få arrangere ”Amtsrennet”. Men det fikk de ikke tildelt for i 1919. Da gikk det første ”Amtsrennet” som var arrangert på Svorkmo av stabelen. Johan Evjen (Sainnen) vant langrennet og Ola Skarholt vant både hopprennet og kombinert. Ola Skarholt og Ola O. Skjølberg hadde dagens lengste hopp på 36 m.

I 1925 vart det oppsatt en vandrepokal for hopp. Det var laga i Orkdalsføret, samt idrettslaget Fart på Viggja og idrettslaget Leik på Hølonda, i alt 10 lag, som konkurrerte. Øverst på denne pokalen står det: ”Orkladalens vandrepokal for hoppløp”. I disse pokalrennene fikk hvert lag stille med 5 mann, og de 3 beste telte i pokalkampen. Men denne pokalen vart ikke gående lenge. Svorkmo tok den første aksje i 1925. Orkdal vant den andre i 1926. Men både i 1927 og i 1928 vant Svorkmo og tok dermed pokalen til odel og eie. Og for Svorkmo var det disse hopperne som var med og tok pokalen, og som har sine navn på den: Ola Skarholt, Ola O. Skjølberg, Ola J. Svorkmo og Bjarne Wahl.

Disse var med og tok 10-klubbpokalen. Fra v.: Ola O. Skjølberg, Ola J. Svorkmo, Bjarne Wahl og Ola Skarholt.

I 1931 arrangerte Svorkmo ”Trønderrennet”. Det var 30 km torsdag den 17. februar, 17 km den 19. februar og hopprenn den 20. 30 km gikk fra Solvoll og opp Asbøllbakken og innover Holtmarka og Asbøllmarka, 2 runder. 17 km gikk over elva og innover Tallerås- og Gumdalsmarka. Odd Stageberg, Vardefiell vant 30 km foran Olav Lian, Freidig. På 17 km bytta de to plass. O1av Lian vant den kombinerte klassen og Jon Barbo vant hopprennet.

I 1933 vart det arrangert 40-års jubileumshopprenn i Staviåsen. Til stede ved rennet var, som innbudt, direktør Lenander med frue ved Løkken Verk, samt en del svenske gjester. Rennet hadde samlet ca 700 tilskuere, og Svorkmo Musikkorps var til stede og bidro med frisk musikk. Direktør Lenander med frue og de svenske gjestene hadde tilhold oppe ved kulen. Fru Lenander var så interessert i det som skjedde ute i bakken at hun gikk for langt fram og mistet fotfestet, og seilte hele unnarennet ned! Den som husker Staviåsbakken vet at den var veldig bratt. Men Fru Lenander var godt kledd i tykk pels og hun var like god etter nedturen.
Om direktør Lenander syntes dette var veldig moro, eller om det var det gode hoppmiljøet på Svorkmo som gjorde det, vites ikke. Men dir. Lenander gav etter dette en stor pokal til Svorkmo idrettslag. Den skulle gå som vandrepokal innen laget og måtte vinnes 3 ganger. Den gikk helt til i 1956, da Jørn Skarholt tok den til odel og eie. Det var mange som hadde 2 aksjer i denne pokalen. Og disse var: Ola Skarholt, Lars Sæter, Ignor Wahl og Jon Hove.

Skisporten på Svorkmo fikk fra starten av, et godt grunnlag. Det gjorde sitt til at den beholdt sin gode posisjon ut gjennom 30-åra og fram til 2. verdenskrig. I 1937 begynte de å arbeide på en ny og større hoppbakke oppe ved Valstad. Staviåsen vart etter hvert både for liten og gammeldags. Valstadbakken vart tatt i bruk i 1938.

Det har vært snømangel før om vintrene også. I 1939 måtte Svorkmo idrettslag overta Hovedkretsrennet på meget kort varsel. Av alle steder så hadde altså Svorkmo snø, om enn ikke mye. Det var hopprenn i den nye Valstadbakken, og langrennet gikk i fra Solvoll og over elva og innover Talleråsmarka. På grunn av lite snø var det avmerket farlige og vanskelige steder. Og der elva skulle passeres, hadde løypesjef Jon Bakken satt opp plakater der det stod: ”Bruk ikke stavene for hardt, isen er ikke sikker”.

Liavassrennet var lenge et populært renn. Svorkmo Ungdomslag arrangerte hver 2. påskedag skitur inn til Rye. Rye var ei sæter under Tallerås og Gumdal, og ligger inne ved Liavatnet. Dette var for bilene vart allemannseie, og for turene gikk til Søvasskjølen, Jøldalen eller Oppdal. En skitur med ryggsekk og niste inn til Rye 2. påskedag, var kanskje lengste påsketuren for mange ungdommer i Svorkmo-området i tida etter første verdenskrig.

Svorkmo IL fant ut at når så mye folk var samlet, så måtte de arrangere en konkurranse. Og i 1924 samlet de sammen en del geværer, skaffet til veie ammunisjon og så arrangerte de langrenn med skyting inne ved Rye. Løypa var ca 3 km lang, og så var det liggende skyting, 6 skudd mot 10-delt skive. Og dermed var Liavassrennet i gang, en fast tradisjon 2. påskedag. I 1929 vart det oppsatt en vandrepokal, ”Liavasspokalen”. Den måtte vinnes 3 ganger for å fås til odel og eie. Jon Fuglås tok den første aksjen i 1929. Morits Bakken tok denne pokalen til odel og eie i 1951. Da var det 17 navn på den, og den er temmelig tynnslitt. Etter krigen vart Liavassrennet flytta til Bøverdalshaugen. Og de første åra etter krigen var det god deltagelse. Opp i hundre deltagere enkelte år. Da skytebanen på Hongslo vart anlagt, vart rennet flytta dit. Men deltagerantallet minket. Det ser ut som folk har andre ting å gjøre 2. påskedag, kanskje hvile ut etter en slitsom påskehelg oppe i høgfiellet? I de siste åra har Liavassrennet ikke vært arrangert. Det ser ut til at dette rennets framtid er uviss. Gårdhagenrennet (Gålhåggårennet) er et annet tradisjonsrikt renn som var årvisst før siste krig. Det var det store ski rennet for jenter og gutter fra 8-15 år på Svorkmo. Flata til hoppbakken i Gårdhagen er der gårdsplassen på ” Leirvang” er no, husa til John Olaf Asbøll. Jentene fikk ikke lov til å renne over hoppet, de måtte bare renne unnarennet!

Dette rennet var årvisst ifra 1920 og fram til siste krig, og var sikkert en årsak til at hoppmiljøet på Svorkmo holdt seg godt oppe i 1920-30-åra. Både bakken og flata i Gårdhagen vart bebygd under siste krig, og dermed var det slutt på Gårdhagenrennet. I krigsåra 1940-45 var det ingen offentlige konkurranser, men ett og annet ”Jøssingrenn”, slik i det skjulte. Dårlig med utstyr vart det også etter hvert. Det var rasjonering både på klaer og sko lenge etter at krigen sluttet. Unnarennet i Valstadbakken rasa ut. Fartsbrua i Staviåsen rasa sammen, så laget stod nokså ribba for anlegg etter krigen. Men etter hvert kom aktiviteten også i gang på skifronten. Gårdhagenrennet vart flytta til Klokkarbakkhagen, men det vart aldri det samme som det tradisjonsrike Gårdhagenrennet. Så rekrutteringa til hoppsporten vart heller dårlig utover i 1960-, 70- og 80-åra. Nytt hopp og fartsbru var oppbygd i Staviåsen, men bakken vart håpløs gammeldags etter hvert som den nye hoppstilen vant fram. Men Svorkmohopperne figurerte ofte på premielistene også i åra etter krigen.

I langrennsløypa var det først og fremst turrennløperne på Svorkmo som holdt langrennsmiljøet oppe utover 1950-, 60- og 70-åra. Svorkmo stilte alltid med en stor tropp på de fleste turrenn og hevdet seg meget godt.

I 1956 fikk laget, sammen med NOI, tildelt kretsmesterskapet for Sør-Trøndelag. NOI hadde da bygd den nye hoppbakken nede ved Moe, ”Mokollen”.

I 1958 arrangerte de samme lagene Trønderrennet. Det var den vinteren hele Trøndelag holdt på å snø ned, og det var et kolossalt arbeid å få bakke og løype klare på grunn av de store snømengdene. Dette rennet var også Trøndersk mesterskap i hopp for junior. Tilskuerne fikk seg en støkk i livet da de for første gang såg Torgeir Brandtsæg liggende flat på skia. Et par Svorkmo-gutter forsøkte seg også på den nye hoppstilen i dette rennet. De overlevde de også, men de har aldri hoppet på ski siden!

I 1972 arrangerte laget for første gang turrennet ”Elgshogda rundt”. Men etter hvert gikk det inflasjon i turrenn, og dette førte til synkende deltakerantall. Dette, sammen med vanskelige snøforhold, har ført til at rennet ikke har vært arrangert de siste åra.

Den første lysløypa var bygd i 1972. Denne gikk fra Samfunnshuset, utover elveørene, ned langs elva og nedenfor idrettsplassen, og opp til Samfunnshuset igjen. Dette var ei kabellysløype, som i 1976 vart erstatta med mer moderne lysutstyr. Med lysløype fulgte en ny giv for langrennsporten. Særlig aldersbestemte klasser viste stor framgang. Kjell Inge Rønning vart midtnorsk mester i klassen 13 år i 1978. Han vant nesten samtlige renn i sin klasse i Trøndelag både i 1978 og i 1979.

I samband med Orkla-Grana-utbygginga vart det planlagt boligfelt utover elveørene syd for Samfunnshuset, og da måtte lysløypa flyttes. Og etter stor dugnadsinnsats stod den nye lysløypa ved Asbøllsaga ferdig høsten 1982. Løypa er neste 4 km lang, i fint og variert terreng.
I 1988, samme året som lagene Svorkmo I L og NOI vart slått sammen til ett lag, Svorkmo/NOI, vart det også etter stor dugnadsinnsats reist ei fin og tenlig varmestue ved Asbøllsaga. Denne er nå også brukt som klubbhus og er med og bidrar til et godt langrennsmiljø i Svorkmo/NOI.

Den yngre garde begynte nå etter hvert å sette Svorkm/NOI-navnet på langrennskartet igjen. Vi vil her nevne noe av det disse ungguttene har vært med på:

• Ove Erik Tronvoll vant Forenede-cupen for eldre junior i 1991. Han var nr 5 i Norges-cupen samme år. I 1992 var han kretsmester, og samme år var han uttatt til VM for junior i Lahti.
• Erlend Olsø var også kretsmester i kl. 17 år i 1992. Han var nr 5 i Norges-cupen, og han vant Norgescup-rennet på Markane i Stryn samme år.
• Andreas Berbu var Midt-Norsk mester i ki. 13 år i 1989. Han var nr 3 i Hovedlandsrennet for gutter i 1991. Han var nr 4 i Norges-cupen i 1992 og han var kretsmester samme år i kl. 16 år.
• Andreas Berbu, Trond Melting og Ole Johan Øyaseter var kretsmester i stafett kl.14 - 15 år i 1991. Alle disse guttene som her er nevnt, har vært med og dominert stafettene i gutte- og juniorklassen i Midt-Norge i de siste åra.
• 1 1992 stilte Svorkmo/NOI for første gang lag i NM-stafetten for senior i Molde. Det var et rent juniorlag, Ove Erik Tronvoll, Erlend Olsø og Andreas Berbu. De gjorde en flott innsats og vart nr 34 av 64 startende lag.

Fra venstre: Andreas Berbu, Ole Johan Øyasæter, Erlend Olsø og Ove Erik Tronvoll.

Vi håper og tror at disse ungguttene vil prege resultatlistene i langrenn i åra fremover. Vi vil også håpe på at det gode arbeidet blant barn og unge fortsetter, slik at rekrutteringen holdes ved like. Vi vil også håpe på at hoppsporten skal få en oppblomstring, slik at Svorkmo/NOI-navnet blir å finne på resultatlistene også fra hopprennene.